Henrik Treimo og Henrik Svensen
Publisert i 2000 på viten.com

Hagbart Solløs (f. 1951) jobber for tiden i et steinbrudd på Vestlandet, der han skulpturerer steintypen Gabbro til et monument over Trollstigen. Solløs sine utsmykningsarbeider er blant annet å se på Norges Fiskerihøgskole i Tromsø (“Opprinnelse”, 1995), i Sundalsøra (“Lys-Vann-Energi”, 1996), ved Åssiden Tekniske Fagskole i Drammen (“Imagination”, 1992) og på Yoúngstorget i Oslo (“Pax”, 1997).

Fra det bløte til det harde – fra det figurative til det abstrakte
Vi møtte Solløs ved hans hjem ved havet, på Hvaler (Østfold), for å snakke med han om stein og hans forhold til stein. Vårt første spørsmål var hvorfor stein?

-Jeg har vokst opp med et steinbrudd som leikekasse. Jeg er født i Alta, men flyttet tidlig til Nedre Eiker, ved Drammen. Lukten fra kalksteinsbruddet der sitter igjen enda, så noen år på landbruksskole hvor jeg luktet litt på geologi. Videre gikk det i retning av kunst. På Kunst og håndverksskolen jobbet jeg mye med keramikk, det er jo en prosess der man brenner leire til stein – en slags rask evolusjon, eller en “instant evolution”. Men i keramikk er man avhengig av sentrifugalkraften, og jeg ønsket vel heller å modellere selv. På Akademiet jobbet jeg med mange materialer, deriblant stein. En studietur til Italia, der vi jobbet med klassiske marmorskulpturer, var en viktig inspirasjon. Vi besøkte de bruddene Michelangelo hadde jobbet i, med dype ganger inn i fjellet.

-Da jeg kom hjem etter oppholdet i Italia var det naturlig for meg å velge norsk stein å jobbe med, særlig harde bergarter som gir mer motstand enn den bløte marmoren.

Medførte dette en ny måte å jobbe på?

-Ja, det bar i retning av et mye enklere formuttrykk. Hardere stein gir enklere og mer abstrakte former. Basalt og diabas er steintyper jeg liker å jobbe med, og deres hardhet gjør at skulpturene holder lenger, ikke bare tidsmessig, men også emosjonelt og visuelt, sier han. Det er viktig at skulpturene treffer betrakteren og skaper undring og nysgjerrighet. Solløs tenker en kort stund og memorerer; -jeg ble grepet av “steinbasillen”. Vi forstår dette som en antydning i retning av at stein ikke er et dødt materiale.

Solløs’ atelier er spredt utover bakken. En mengde stein ligger tilsynelatende tilfeldig plassert, i den posisjonen de havnet i da de ankom. Andre steiner er plassert i idémessige formasjoner. Et telt skydder for vær og vind. Her inne står han når han arbeider seg gjennom den møysommelig prosessen det er å bearbeide en ru flate til en polert flate. En prosess som består av 10 trinn, og krever et arsenal av verktøy; pressluftbor, meisler og slegger, rondeller og slipepapir. Noen av steinene som ligger her har polerte flater, andre er ubearbeidet.

Solløs karakteriserer skulpturering av stein som en tålmodighetsprosess, som kan bestå i sliping og polering i flere måneder. Men man blir tålmodig av å jobbe med langsomme prosesser, og han karakteriserer seg selv som en person med et passende lynne. Dette er noe annet enn konseptuelle kunstformer og performance, der man får raske resultater. Til tross for at han, som han selv uttrykker det, “føler seg litt etter”, i kunstverden som steinskulptør, føler han ingen umiddelbar trang til å gå utover stein. Selv om han har tenkt på å kombinere stein med tre, for å øke kontrasten mellom det harde og det bløte, føler han at stein inneholder nok utfordringer og muligheter. Men det han liker ved stein er å jobbe med kontrastene, de eksakte geometriske formene og de rå flatene. Både arbeidet med skulpturene og oppfattelsen av dem er langsomme prosesser. På en måte kan det sammenliknes med å støpe i bronse, men på den annen side så skjer det noe hele tiden i stein. Stein er hard og med en tetthet nesten som glass og jern, men samtidig har den et mye mer levende uttrykk – et eget liv, og er et varmere materiale, sier han.

Fra stein til skulptur
Solløs har to forskjellige tilnærmingsmåter til å forme en stein til skulptur; dialog med steinen (en klisjé ifølge ham selv), og transformasjon. Den siste innfallsvinkelen er karakterisert ved at han har en visjon eller idé på forhånd som former og forandrer steinen – man påtvinger steinen en form. I den første innfallsvinkelen handler det om å finne former i steinen – man lar seg lede av materialet ut fra dets egenskaper, tekstur og struktur.

Stein må være et uregjerlig materiale å arbeide med, har man først hugget så er det ingen vei tilbake? Mye endres underveis, men har man laget en modell, så må en holde seg til ideen – og kopiere modellen. Han nevner at steinskulpturering på engelsk kalles for “carving”, som kan oversettes til å modellere ved å fjerne, det representerer ytterpunktet i forhold til skulpturering i leire.

Vi kommer tilbake til de polerte og de røffe flatene. Om arbeidet sitt forteller Solløs at han beveger seg i spenningsfeltet mellom disse to flater. Han liker å jobbe “organisk”, i kontrast til de harde linjer. Det skaper innhold og dynamikk – og mening. I tillegg til disse påtvungne former har steinen også “et eget liv”. Noen er varme, som for eksempel rød granitt, andre er blå, slik som Larvikitten. Larvikitten beskriver han i termer som “homogen” og “tett i strukturen”. I søylebasalt, en steintype som er kjent for sine underlige femkantede søyler, hører Solløs en “tett og fin klang”. Det er tydelig at Solløs har innlevelse i dette materialet; “når jeg klyver en stein er det som å oppdage jomfruelig land – og ofte med merkelig forekomster inne i steinen”. Av og til forfølger han en åre og benytter den som en del av uttrykket i en skulptur, andre ganger opptrer de for seg selv.

Solløs mener det ikke nødvendigvis er viktig å selv plukke ut de enkelte emner. Han bestiller en steintype, som deretter fraktes hit. Likeledes betyr ikke lokalitet (steinens opprinnelsessted) noe for ham:

-Det hender det betyr noe for de som har bestilt skulpturen, og da tar jeg hensyn til det. Det som er viktig for meg er at det er god stein å jobbe med og at den har holdbarhet.

Vi lurer på om steinen fortsatt er natur etter at den har blitt skulpturert?

-En kritiker sa engang at “Solløs lager skulpturer til stein” – noe jeg er litt enig i. Japanerne har en helt annen tilnærmingsmåte til skulpturer. Det å finne den rette steinen, som passer inn i på et spesifikt sted, er det sentrale. Det sies i Japan at en skulptør er en “poet med blikket”. Skulptur handler for en stor del om å jobbe med rom – og tid. Geologer leser stein som tegn på prosesser som virket på jorden for millioner av år siden.

På hvilken måte ser du på stein når du beveger deg ute, ser du potensialer til skulpturer?

-Ja, på dette punktet er det kanskje en parallell mellom oss (Henrik Svensen er geolog). Jeg får mye inspirasjon her ute på Hvaler. For eksempel skuringsstriper fra hav og is. Noen av dem er så utrolige at jeg kan få lyst til å ta dem ut i store blokker. Jeg kunne ikke gjort det bedre selv. Noe jeg heller ikke etterstreber. Jeg har ingen mål om å etterligne naturen. Jeg er forøvrig fascinert av Landart, men har ikke jobbet konkret med dette siden jeg gikk på Akademiet. Da brukte vi gips og maling på en holme i Oslofjorden.

Undring og mystikk
Henrik forteller at geologer ser etter de tegn i steinen som kan fortelle dem noe om hvordan den er dannet, og forandret – og om prosessenes kronologi. Sprekker og årer i fjellet kan gi viktig informasjon. Solløs nærmer seg steinen på en tilsvarende måte: Når han ser en åre lurer han på hva slags åre det er, og hva slags steintype. “Er dette en feltspat-åre?” utbryter han plutselig.

Solløs liker å jobbe i steinbrudd. “Man blir satt 6-700 millioner år tilbake i tid, og man blir påvirket av å jobbe der i måneder i strekk”. For noen år siden var han i Skåne og hentet stein i 90 meter dype ganger. “Når jeg står i disse dype og smale gangene, føler jeg meg som en gruvearbeider. Veggene er mørke og massive og gir av og til i fra seg lyder i form av knekk i fjellet. Det hender også at man hører stemmer der nede om natten”. Etter en kort pause legger han til; “i stein ligger det ukjente og magiske greier”.