Here is a text I wrote as part of an art exhibition by Hanne Åmli in 2020.
Fragmenter av et grunnfjell
Skadene som gir styrke. Sammenpresset og deformert, dratt og foldet. De indre kreftene hevet
landet opp over havet, hevet skifer og gneis til troposfærens tak,
hevet, hevet.
Ingenting varer evig og ingenting blir borte. Det som engang var
røttene som holdt en verden oppe,
ligger nå på overflaten, oppstykket, nedbygget, tildekket.
Ingenting kan stå imot
de ytre kreftene. Selv de harde gneisene,
et kontinents byggesteiner, er glattskurte, fragmenterte.
Å brytes opp i mindre deler, å slites ned,
miste tilhørigheten, fraktes med rennende vann og avsettes.
Bli en av mange, glemmes.
Unik, men grå som de andre. Å skille seg ut,
men uten egenart. Å ha en historie å fortelle, en historie som ikke er ens egen.
Å gi etter for krefter som søker nye likevekter.
Å gi etter for alt som måtte komme.
Vissheten om at alt gjentar seg, men ingenting forblir det samme.
Henrik H. Svensen 