Livet på granitten

henrik_svensen_udden_2014

I mai i år ble jeg spurt om å bidra til katalogen til Uddenskulptur – en stor utstilling av steinskulpturer laget av nordiske kunstnere. Arrangørene ville ha med noe om geologien, noe som bandt Norge, Sverige og Danmark sammen. Jeg skrev et essay om Bohusgranitten. Her er den norske versjonen.

Jeg vokste opp i en liten dal utenfor Fredrikstad, omgitt av langstrakte åser av granitt. Jeg pleide å leke på granitten i Kjæråsen, lete etter mineraler i sprekker og undersøke steder der steinhuggerne hadde hentet ut blokker. På denne åsen i denne byen jobbet min oldefar. Han het Josef og hogget stein. Med meisel og hammer, med grove hender og steinsplinter i øyet. Meiselen ble vridd rundt, slegga traff den butte toppen, hullet ble dypere. Bit for bit av granitten ble adskilt fra sin helhet, hugget i bestemte fasonger og fraktet bort. Noe ble brukt i byen, annet ble sendt til hovedstaden. På sin måte, hugg for hugg, bidro han til menneskehetens endring av granitten og av Jorden.

Allerede for en milliard år siden var Norge og Sverige en del av det samme skjebnefellesskapet. Landområdene våre befant seg på 15 kilometers dyp under en av de største fjellkjedene noensinne, den svekonorvegiske fjellkjeden. Jordskorpen smeltet på grunn av høy temperatur, smelten samlet seg som i underjordiske ballonger, men ble sittende fast i dypet uten å få føle friheten på overflaten. Granitten størknet og ble kald.

Den majestetiske fjellkjeden ble gradvis tæret ned av overflatekreftene. Vann, vind, is, elver mot havet. På et tidspunkt i forhistorien, for mer enn 540 millioner år siden, dukket granitten opp av grunnfjellet, opp i dagen. Fjellkjeden var borte, området var kupert og lå ved havet. I havet levde enkle organismer, for det meste på bunnen. I dag kan vi finne rester av det tidlige livet, bevart som fossiler i den svarte alunskiferen i Norge og Sverige. Men landet var uten vegetasjon, uten liv.

I dag ligger granitten i et belte langs kysten. Fra Onsøy i nord til Lysekil i sør. Den er smal og lang, men vi vet at den fortsetter et godt stykke ut i Skagerak, til midtveis mellom Göteborg og Skagen. Det er en egen verden knyttet til granitten og kysten, uavhengig av landegrenser, en gyllen triangel. Variasjonene i farge, kornstørrelse og mineralinnhold er store, og mange steder har granitten fått lokale navn: Iddefjordgranitten, Skjebergaplitten, Fredrikstadgranitten. Forskjellene bunner i dynamikken til smeltet stein og i innholdet av blank kvarts, melkefarget og rødlig feltspat, og svart glimmer.

Ingen vet hvordan landskapet langs kysten har utviklet seg over geologisk tid, men granitten er bestandig. Den er slitt og tært ned av de mer enn 40 istidene som har kommet og gått de siste 2,7 millioner år. De karakteristiske åsene, de man finner hele veien mellom Østfold og Lysekil, ble skapt av isbreene. De polerte svabergene har de samme myke formene og den svake rosa gløden langs hele kysten. Store sprekker finner man også, på kryss og tvers, både i innlandet og i skjærgården.

Den siste istiden var på det maksimale for 18 000 år siden, og den store isbreen som dekket Nord-Europa trakk deretter nordover. Granitten ble synlig som små øyer. De første bosetterne fant et landskap som ikke var så ulikt dagens. Holmer, skjær, små dalsøkk med leirebunn. Minner og opplevelser ble risset inn i de glatte svabergene. Jakt og fiske ble supplert med jordbruk.

Fra utstillingskatalogen til Skulpturudden, 2014.

Fra utstillingskatalogen til Skulpturudden, 2014.

På 2000-tallet ble det vist at mennesket er den dominerende kraften på Jorden. Dette er i seg selv ganske oppsiktsvekkende: Vi flytter mer stein, jord og grus enn alle andre geologiske prosesser til sammen. I løpet av et år flytter vi mer masse enn Indus og Mississippi, mer enn det vinden plukker med seg av sand over Kalahariørkenen, mer enn fossefall og alle verdens isbreer klarer å rive med seg. Selv om bygningene og konstruksjonene våre vil forsvinne etter noen tusen år hvis vedlikeholdet stopper, vil sporene etter oss aldri forsvinne. Jordsmonn skjuler restene av generasjonenes iherdige bearbeidelse av Jorden. I 2000 foreslo to forskere, Paul Crutzen og Eugene Stoermer, at vi er inne i en ny geologisk epoke, der menneskets dominans på Jorden står i sentrum. Epoken har fått navnet «antropocen», eller menneskets tidsalder

Noe av det interessante med antropocen er at mennesket nå setter føringer på hva fremtiden på Jorden vil bringe. Geovitenskapene hentes ut av dvalen av dyp tid og kan fungere som en livline. Mennesket forandrer grensebetingelsene for de naturlige geologiske prosessene og vi inngår som en viktig komponent i det nye geologiske kretsløpet. Jordens dype tid kondenseres og alt som har skjedd i løpet av Jordens historie blir noe vi må forholde oss til som en del av den nære fremtiden. Fortiden blir vår beste guide til fremtiden.

Bohusgranittens sår vil aldri forsvinne. Jeg kan vandre omkring i Kjæråsen og fortsatt se stedene der Josef hugget stein. Steinbruddene kan skjules eller dekkes til, glemmes, men granitten husker. Den husker blokkene som ble tatt ut til fortauskanter, brolegging og grunnmurer. Den husker den lyse grusen som ble strødd utover veier og gårdsplasser i Østfold og Västra Götaland.

Selv det mest bestandige må vike. Vi kan forme en kantet blokk av Bohusgranitten slik naturen har gjort. Hakke, slipe, risse og polere. Da vil vi få innblikk i kreftene som skal til. Skulptureringen gjenoppretter en forrykket balanse. Vi gir noe tilbake. Det er som om fortid møter fremtid og millioner av år kondenseres til noe som kan oppleves her og nå.

På en dag som denne.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s