Dj Stein og antropocen

Henrik_Svensen_rocks

Jeg debuterte som DJ på Radiofront (NRK P2) søndag 1. desember 2013. Tre låter ble presentert, her er tekstene jeg leste opp – og valgene selvfølgelig! Tema: stein. Jeg ble også intervjuet om antropocen-begrepet. Hør mer om dette på podcasten.

Lenke til podcasten: http://podkast.nrk.no/fil/radiofront/nrk_radiofront_2013-1128-1159_6352123702.mp3

 

Jeg starter med en stor låt om en stor stein. Hvis du tenker deg godt om, så har du sikkert sett det før: Et bilde av en enorm stein plassert midt på en sval vestlandsvei. Eller en rund kampestein som har gått seg bort ute på et jorde. Hvordan havnet de der, steinene, hvordan foregikk det, hvilke krefter var involvert. Ja, hvordan ruller egentlig en stein? Vi kan takke Bob Dylan for at vi med jevne mellomrom blir minnet om denne problemstillingen. Låten jeg skal spille er selvfølgelig Like a rolling stone, innspilt i 1965. Jeg kommer rett og slett ikke utenom den.

En ny musikkvideo ble lagt ut på nettsiden til Dylan nylig, som en interaktiv variant, så den er fortsatt aktuell. Det var neppe de geologiske prosessene han tenkte på da han udødeliggjorte den rullende steinen, men steinen som metafor. Og den fungerer godt selv om de færreste har sett en rullende stein. Men vi kan vi forestille oss hvordan det kan arte seg. Vi kan forestille oss smellene, dramaet, det ukontrollerbare og alt som blir ødelagt på veien mot stillheten og stillstanden. Dylan brukte metaforen til å si noe om en person som har opplevd en krise, en person som har mistet mye, en person som har mistet retningen i livet. Som geolog er det fristende å snu det hele om, å bruke teksten til å fundere over steinen. Den rullende steinen. Før jeg spiller låten, her er Dylans ord om den: without a home, a complete unknown, no direction home. A rolling stone.

    

Vi lever i holocen. Og hva er holocene? Det er en epoke. Geologene deler opp Jordens historie i eoner, æraer, perioder og epoker. Holocen er epoken som startet for 11 700 år siden. Det er tiden som er gått siden den siste istiden slapp taket på Skandinavia. Isen trakk seg innover landet, opp i fjellet, og mennesket fulgte etter. Jegere og fiskere bosatte seg på knausene og slettene som dukket opp etter at isen forsvant. Deretter ble jorden dyrket, landsbyer bygget, ja, verden slik den fremstår i dag ble sakte men sikkert utmeislet. Nå mener mange at holocen er over, at vi befinner oss i antropocen, menneskets epoke. Mennesket er blitt en kraft som er sterkere enn jordens egne krefter. Sporene etter oss vil aldri forsvinne.

Nå kommer jeg til musikken. Jeg skal spille en låt av Justin Vernon, mannen som i 2008 trakk seg tilbake til skogsområdene i Michigan i USA, litt som en smeltende isbre på en måte. Det var visst noe med en kjæreste som forlot ham. Han bodde i alle fall i skogen i tre måneder, skrev låter og ga ut sitt første soloalbum i 2008 under navnet Bon Iver – en omskriving av «god høst», Bon Hiver, fra fransk. Oppfølgeren kom i 2011. Det er fra det albumet jeg har plukket ut neste låt. En av de vakreste låtene handler om ensomhet. Det er noe dypt sentimentalt over den, det er det kanskje med de fleste av låtene hans. Forestill deg hvordan det kan ha sett ut da de første menneskene kom til landet vårt for lenge, lenge siden. Nå skal jeg ikke tippe helt over her, men «I could see for miles, miles, miles» synger Justin Vernon. Hva ser han etter? Kanskje noe som er tapt for alltid. Og navnet på låten? Holocene, selvfølgelig.

 

Jeg vil påstå at alle, på et eller annet tidspunkt, har plukket opp en stein fra bakken, kjent på den og lagt den i lommen. Så slapp av, det er helt naturlig. For steiner er jo fine og de har historier å fortelle. De har vært med på mye. Den siste låten handler om steiner. Gule steiner. Låten Brennisteinn er laget av det islandske bandet Sigur Ros og betyr ikke, slik man skulle tro, brennende steiner, men svovel. Men siden svovel kan ta fyr, er det jo godt og beskrivende likevel. Rent svovel er et mineral som finnes der vulkanske gasser lekker ut av jordskorpen. Ofte ligger svovelet som en hinne på de vulkanske bergartene nær toppen av vulkanene.

Brennisteinn begynner hardt, litt metallisk og aggressivt, noe som er uvanlig til Sigur Ros å være. Det er som om noe av den islandske naturen er til stede i låten. Stein så langt øyet kan se. Et ungt land skapt av vulkanske prosesser. Eksplosjoner, uro, askeskyer. I teksten blir svovelet strukket, deformert, ødelagt. Det er store krefter i sving. Island. Vulkanutbrudd, gasser, det omskiftelige svovelet, det ustabile mineralet med opphav i Jordens indre. Du vil forresten aldri finne en stein i Norge som består av rent svovel. Trenger du flere grunner til å reise til Island? Trenger du mer enn Sigur Ros, vulkaner og muligheten til å plukke opp en skinnende gul stein? Neppe.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s